Jannicke sendte brev til Barn av Jorden og sørget for at Zulufadder vant prisen i 2017!

Barn av Jorden 2017

Vår fadder Jannicke skrev søknad til Barn av Jorden to ganger og sørget for at Zulufadder ble valgt som vinner av prisen i 2017. Les søknaden her.

Kjære Jury!

Her er jeg tilbake med ny søknad til konkurransen om å vinne den flotte prisen.  Vi i Zulufadder gir oss ikke efter kun et forsøk.  Dere får nesten samme søknaden som i fjor, men med et kort resyme til slutt over årets største investeringer og drømmer. 

Jeg har en god kandidat til prisen deres. Jeg har lest vedtektene og mitt forslag lever opp til dem, og det med god margin.

I 2004 var Mari Maurstad på ferie i Sør-Afrika. Da ble hun tatt med til den lille byen Eshowe hvor hun traff Aurelia. Aurelia, en Zuludame med virkelig tak i, var en  pensjonert sykepleier som brukte sin pensjon til et daglig måltid varm mat for fattige barn i nærmiljøet. Mari vrengte lommene og ga det hun hadde. Med løfte om mer hjelp, dro hun hjem. Aurelia takket og tenkte i sitt stille sinn - «det sier de alle».

Men Mari gjorde det vi andre kun tenker. Hun dro hjem og organiserte alle venner og bekjente som faddere. Det var starten på Zulufadder som så dagens lys tidlig i 2005.

På den tiden var barna både sultne og syke. Derfor konsentrerte Zulufadder seg om å gi dem tilgang på mat og legehjelp. Det gjorde de ved bl.a. å bruke det meste av fadderbidraget til en stor månedlig matrasjon, slik at hele familien hvertfall hadde basisvarer.

Legehjelp fikk de som trengte det og det var ikke få. Men noe av det som hjalp mest på helsen, var at de foresatte ble lært opp i hygiene og sårstell. Når jeg snakker om foresatt, så er det nesten alltid en bestemor. I noen tilfeller kan det være en nabo eller til og med en storesøster. Den støtten og hjelpen de har fått fra Zulufadder, har gitt dem og hele familien et nytt og mer anstendig liv. Dette gjenspeiler seg til de grader i barna. De er nå mette, friske og ikke minst trygge og glade.

På Zulufadders hovedbase i Umlalazi har de en barnehage for 70 små barn. Under kyndig veiledning av "solstrålen" Popi har de en hverdag fylt av lek, sang og lærdom. Det går ikke mange ukene før de synger både engelske og norske sanger. Dager, måneder og tall på engelsk kommer på rams. Å oppleve dem en en fryd for både øyne og øre. De får ikke bare hjerneføde, men også tre måltider om dagen.

På samme stedet har de en hall hvor de større skolebarna kommer og får frokost, i tillegg til lunch og leksehjelp før de går hjem. Hallen blir også flittig brukt om ettermiddagen. Zulufadder har ansatt en musikklærer. Dere skulle sett og hørt ham. Han alene er verdt prisen... Han har flere sangkor, dansegrupper og trommeslagere. Elevene hans lyser av stolthet når de opptrer. Det har gitt dem selvtillit og troen på seg selv.

Zulufadders barn er som sagt nå mette og friske. Så nå er det skolegang som står for tur. I dag driver Zulufadder en privatskole som heter Gratton. Det er 220 elever der, men potensialet er over 300. Skolen er fra førskole til niende klasse og all undervisning foregår på engelsk. De har en velutdannet og meget sympatisk lærerstab med en flott rektor i spissen.

De rurale skolene er dårlige. Zulufadder ønsker derfor at flest mulig av deres fadderbarn skal få gå på Gratton. Det vil gi dem en god start på livet. Pr. august går det 36 fadderbarn der, som alle nå konverserer med oss på flytende engelsk.

Alle disse barna bor på internat som Zulufadder har bygget på skolens område. På dette internatet bor det 65 barn. De som ikke er Zulufadderbarn, er fullt betalende elever som på den måten subsidierer de andre. Jo flere betalende, jo flere Zulufadderbarn. På den måten får skolen også inntekter, slik at de kan lønne gode lærere. Det skal sies at det ikke på noen måte er rike barn som går på Gratton, men barn av lærere, sykepleiere og sosialarbeidere. De har foreldre eller slektninger som hver måned prioriterer skolepenger slik at barna skal få en utdannelse. Zulufadderbarn har stort sett ikke foreldre i det hele tatt. De er blitt tatt bort av HIV/Aids-epidemien som herjer i landet.

Som dere forstår, er nå utdannelse det viktigste for Zulufadder. De har et sterkt ønske om ikke bare å gi barna grunnleggende undervisning, men også å kunne føre så mange som mulig gjennom videregående og høyere utdanning.  av fadderbarna er alt i gang med studier på universitet.
Zulufadderbarna elsker skolen sin. Ikke bare får de en god skolegang, de får mat, tilgang til dusj og vanntoalett, leksehjelp, rene klær og skoleuniformer. Og ikke minst får de omsorg og støtte av husmor Ursula og hennes medhjelpere på internatet.

Zulufadder hjelper også bestemødrene til å tjene penger. Mange er i full gang med å dyrke grønnsaker, både til eget bruk og for salg. Andre lager nydelig ting av perler som Zulufadder selger for dem. En annen ting, er Zulufadder's egen lille syfabrikk. Her får noen av Zulufadders tidligere fadderbarn opplæring og jobb etterpå. Alle disse tingene er med til å gi barna og resten av familien en lettere hverdag.

Fordelen ved Zulufadder er at det er en liten og oversiktlig organisasjon. Administrasjonen er ikke stor og Mari Maurstad er flink til å skaffe sponsorpenger fra private og bedrifter. Det gir Zulufadder ekstra handlefrihet og gjør at bidragene fra 1000 faddere stort sett går direkte til fadderbarnet i form av månedlig matrasjon, skolegang og skoleuniform. Mari er kjent for sin energi og jeg kan si at en meget stor del av denne brukes på Zulufadder. Blant annet til hennes stilling som styreleder i Norge.

I Eshowe sitter Silvia Hellesvik fra Vesterålen og trekker i alle trådene. Det har hun gjort fra starten i 2005 og er grunnen til den stabilitet og fremgang som Zulufadder står for. Hun kan og vet alt om organisasjonen. Hun har et nydelig vesen og møter de innfødte på en utrolig måte. Hun viser respekt, vennlighet, glede og humor,  samtidig som hun setter krav til dem.  Hun er prosjektleder og sitter i styret. Hennes mann, Nick Phillips, er revisor av profesjon, han tar seg av økonomien og sitter i styret. Han er like dedikert som sin kone, samtidig som han kjenner den afrikanske mentalitet ut og inn.

Jeg har selv jobbet som frivillig for Zulufadder fra 2008. Jeg har sett hvordan barna er blitt mette og friske og nå ivrer etter skolegang. Jeg har fulgt alle som går på Gratton fra førskolen. Det har vært en stor opplevelse å få følge deres utvikling.

Jeg er "dessverre" blitt overflødig som frivillig, men besøker organisasjonen hvert år – og da tar jeg med noen av mine venner slik at de også skal få oppleve dette.

Zulufadder har i dag 40 lokalt ansatte som alle har fått opplæring og gjør en utmerket jobb.

Som dere skjønner, er jeg utrolig imponert over hva organisasjonen Zulufadder med Mari Maurstad i spissen har fått til. Jeg er minst like imponert over zuluene. Det er et stolt, smilende og takknemlig folkeferd.

Zulufadder har iløpet av disse ti årene snudd opp ned på livet til 1000 fadderbarn og deres familier. Ved hjelp av pengene fra deres stiftelse, vil de kunne gjennomføre noen av sine fremtidige planer.

Jeg hørte nettopp på radioen en uttalelse som er kommet fra et fadderbarn. Jeg synes det er veldig godt sagt og jeg synes Zulufadder er langt på vei der... "JEG VIL IKKE VÆRE FADDERBARN, JEG VIL VÆRE INGENIØR."

Så over til det siste årets viktigste tiltak.

På Gratton har Zulufadder bygget nok et internat.  Så nå har de 84 elever boende der, hvorav 40 er Zulufadders egne. De har bygget seks nye klasserom, slik at de eldste elevene i åttende og niende klasse nå har fått egne flotte rom.  De har også fått egne uniformer som de er veldig stolte av.

Neste byggetrinn for zulufadder, blir høyst sansynlig en kantine for elevene.  Silvia har sett i løpet av de siste årene, at Zululand ikke er matpakkens høyborg.  Her er det nok en blanding av kultur og mangel på penger som er årsaken.  Hvis noen har med litt lunch, så består den stort sett av en liten pose potetgull eller en kjærlighet.  Det er stor stas å ha med.

Silvia vil gjerne at alle barna skal få et godt og næringsrikt måltid hver dag.  Slik det er nå, går det ut over konsentrasjonen og læringen blir der efter.  Det er både trist og leit at de ikke skal få fullt utbytte av undervisningen, de som er så heldige å være elever ved Gratton.  Mange av elevene kunne også trenge å få noen ekstra kilo på kroppen.

Zulufadder har hatt mange ønsker og drømmer opp gjennom årene.  Det "verste" er at de har klart å gjennomføre dem.  Mari og Silvia har en egen evne til å få faddere og andre med på ideene.  En krone her og en krone der har virkelig blitt tatt godt vare på i Zululand.

Skulle vi være så  heldige å vinne prisen, hadde det vært flott å øremerke den til skolelunsj.  Da er elevene sikret god og sunn mat i lange tider fremover. Hvis det ikke er i samsvar med statuttene deres, kan vi legge beløpet i selve byggingen.  Der trenges de også.

Tusen takk for oppmerksomheten.  Vi gleder/gruer oss til å høre fra dere. 

Med vennlig hilsen fra Jannicke
(skrevet august 2016)

Del dette

Send tips på epost