Nyhetsarkiv

Zulufadder 5 år!

I disse tider er det fem år siden Zulufadder ble startet. Ved en ren tilfeldighet. Eller VAR det en tilfeldighet?

Det virket som et tilfeldig møte. Men noen ganger er man bare på rett sted til rett tid. Og nå, fem år senere sitter vi og har ansvaret for nesten 900 zulubarn, deres familier og enda flere norske faddere og sponsorer. 

Jeg tenker på tiden i 2005 da Silvia kom og hjalp meg med Excelark og kontoutskrifter. Vi klippet og limte. Lister og mapper. 

I ”bushen” i Zululand satt Ragnhild i 40 graders varme med kamera og kulepenn sammen med Aurelia og tok inn barn i prosjektet. Og sendte dem til meg på mail. Alle barna var livredde. De trodde det aller verste ville skje når en hvit person kom og skrev opp navnet deres. Apartheid hadde vel ikke akkurat styrket tillitt og vennskapsbånd. På den tiden var det heller ikke toalett å oppdrive, så Ragnhild måtte faste fra kvelden før. 

Vi startet med 34 barn og da det var 155 barn i prosjektet sa vi at det fikk være nok nå. Den stakkars presten med en nedslitt Toyota var mannen som måtte stappe bilen full av matesker til barna en gang i måneden. Den gikk på felgen i skytteltrafikk mellom butikken og hallen på uMlalazi. 

Det var da Silvia sa: ”Mari, vi må dra til Afrika og hjelpe dem!” Det gjorde vi. Vi kjente ingen da vi kom. Nå kjenner vi tusen. Jeg dro tilbake Nationaltheatret. Silvia ble. 

I dag, fem år senere er Silvia daglig leder og gift med verdens beste sør-afrikaner, Nick. Han er også til stor hjelp for oss. Uten dem hadde det faktisk ikke gått. At han også sitter høyt oppe i det verdensomspennende Rotaryhierarkiet overrasker meg ikke. Han er av det kaliberet. 

Fordi Nick og Silvia er laget av guddommelig materiale, har vi kunnet utvide prosjektet. For selvfølgelig kom barn nr 156 og 200 og 467 og 610 og nå snart nr 900. Vi kunne ikke si: ”Sorry! Du kom akkurat for sent.” Når barnet stod der og nettopp hadde mistet alle. 

Selv om vi ikke AKTIVT går inn for å få flere faddere og barn, vil det være omtrent tusen barn om et års tid. DA må vi finne på noe lurt. Vi klarer ikke å ha oversikt over flere enn det uten å ansette mange folk. Og det er ikke vår hensikt. 

Hallen er fortsatt vårt samlingssted. Den tilhører uMlalazi skole, der flesteparten av våre barn går. Hallen er vårt hjerte. Der spises det, synges, danses, leses, bes, læres og gråtes.

Før vi kom lå denne hallen brakk. Men takket være Kurland Skole i Sarpsborg, fikk vi den opp å stå. 

Det samme med DoReMi Barnehage ved siden av Hallen, som med norsk optimisme og glede ble satt opp av to ekstremt kjekke og flinke brødre fra DoReMi barnehage i Fredrikstad.

Med hjelp av flere lokale ungdommer, som aldri hadde sett skikkelig verktøy før, ble barnehagen bygget på under to uker. Det rørende var da de norske mennene dro. Da stod ungdommen med gråten i halsen, men var kjempestolte over at de hadde jobbet i mer enn 4 timer om dagen. Det visste de ikke at gikk an. Jeg fant dem inne på gulvet med lekebilene og legoklossene. De hadde jo aldri holdt i en leke før. 

I dag drifter DoReMi to barnehager hos oss og vi skal åpne et par til snart.

En vanvittig bra start på livene til de minste zulubarna. De lærer engelsk og er helt skoleklare når de kommer derfra. 

På uMlalazi skole har vi nettopp fått inn en norsk lærer, som kan bekrefte alle de tingene vi fryktet. Det er ingen struktur, det er et flertall av ukvalifiserte lærere og rektor er stort sett fraværende. Engelskkunnskapene hos elever fra 4. klasse og oppover er omtrent som i DoReMi barnehage. Elevene blir fortsatt straffet med spanskrør. Man blir ikke skolelys av slikt. 

Kristoffer, vår lærer, som skal være hos oss til sommeren, håper å kunne få skolen på rett kjøl. Synd at det ikke står et norsk tv-team og filmer DET! Der tror jeg det er store forbedringspotensialer! 

Vi har hatt mange nordmenn nedover, enten folk som har vært på faddertur, kjørt innom og besøkt prosjektet eller de har arbeidet som frivillige. Vi viser med stor glede frem det vi har fått til. Og vi vet at vi viser dem noe som intet vanlig turistbyrå kan vise dem. Jeg opplevde som barn, da vi besøkte noen ”stakkars beduiner” i Marokko at de hadde Harley Davidson og damer med gullenker rundt ankelen bak en sanddyne. Klart de tjente penger på turister som trodde de fikk se noe autentisk og enestående. 

Det vi er veldig stolte av i Zulufadder, er at vi har greid å opprettholde en strukturert organisasjon uten byråkrati. (I den grad det er mulig med struktur i Afrika.) Silvia vet veldig mye om veldig mange barn. Hodet hennes sprenges riktignok snart.

Dessuten kan vi bevise at det er mulig å la de 200 kronene fra fadderne gå rett til barnet deres. I mange norske avisoppslag påstås det noe annet. 

Men dette er selvfølgelig takket være hjelp fra utrolig sjenerøse bedrifter og privatpersoner! Uten dem hadde det ikke vært mulig. Jeg kjenner det berømmelige ”kvitre, kvitre” i hjertet hver gang vi får hjelp fra noen. Jeg blir så takknemlig! 

Det er ikke mulig å drive en organisasjon uten driftsutgifter. Vi kan ikke få til noe uten telefon og bil, revisorer og dataeksperter, postvesenet og leger. Dessuten lønner vi 17 lokale i Eshowe, som jobber for oss fra 7 til 16.30 seks dager i uken: De tjener TILSAMMEN en månedlig norsk gjennomsnittslønn. 

Vi har solgt julekort og vin, skoler har hatt aksjonsdager, barnehager har opptrådt. Det er helt fantastisk!! Rotary i Sogndal, Oslo og Trondheim har vært gode støttespillere. Vi har også holdt zulukonserter i deres regi. 

Her hjemme jobber vi gratis for Zulufadder. Silvia får kun en godtgjørelse. 

I Sør-Afrika aner ingen av barna noe om hvor mye vi styrer og holder på for å hjelpe dem! Men det trenger de ikke å vite heller. De har nok å stri med. De vet heller ikke hvor stor GLEDE det er å hjelpe dem. Men selve gleden er faktisk noe de kjenner til. Man blir slått av hvor ekstremt glade de er!  Og hvorfor er de det? 

De bor så kummerlig at ingen norske barn kan drømme om det, maten er så lite smakfull at de færreste av barna her hjemme ville ha orket å smake på den engang. De ville holdt seg i flere dager fremfor å gå på toalettene, de ville vært sjokkerte over skolene og de ville ha grått seg i søvn fordi ingen mor eller far kunne trøste dem og lese for dem på sengen. Fordi det ikke finnes lys, fordi det ikke finnes bøker og fordi det ikke finnes en mor eller far... Det finnes bare mørke og en matte på et jordgulv når man sier godnatt.

Til tross for dette er alle barna oppsiktsvekkende glade. Glade for at de lever. Her har vi alle noe å lære. 

For zuluene har vi i tillegg til å gi dem mat og skoleuniformer bygget 23 hus og reparert 15, arrangert tegnekurs, dansekurs, sangkor, dramagrupper, workshops med håndarbeid, aidsundervisning, utflukter, sportsevenementer, fotballkamper, nettballkamper, strikkeklubb for bestemødre og filmkvelder. 

Vi har delt ut skolesekker, møbler, klær, julegaver, baller, tegnesaker, bøker, medisiner. For å nevne noe.

Vi har hjulpet med begravelser og sykehusopphold. Det har også vært viktig å være i god dialog med alle høvdingene, sykehuset, sjefene for sosialkontoret, folkeregisteret, utdannings- og jordbruksdepartementet, ordføreren og alle med andre gøyale og nødvendige yrker i samfunnet. 

Men å dra på sykehuset med et barn, noe vi gjør veldig ofte, kan være en test på tålmodigheten. Vi sitter i lange køer hele tiden: for å registrere barnet, ny kø for å veie og måle høyde (hver gang!), ny kø der de sier at vi ikke kan få noen opplysninger om barnet fordi vi ikke er moren, det hjelper ikke at barnet er morløst. Og i grunnen, så har legen som skulle behandle barnet gått hjem. Dessuten finnes ikke de røntgenbildene de tok i forrige uke. De kan ikke ha tatt noen røntgenbilder i forrige uke. Det er bare noe vi sier.

Vi gir ikke opp. Neste dag sitter vi der igjen. Er vi heldige, så går alt som det skal. Hvis ikke, kommer vi igjen neste dag. For inn skal vi!  Alle sykehusene i Norge er jo MØNSTERSYKEHUS i forhold. 

For at ikke barna og deres foresatte skal falle helt i staver over å motta ting hele tiden, har vi nå sagt at alle hjem må ha en grønnsakshage. Vi har gitt dem redskaper og stiklinger (vann pleier å være tilgjengelig). Vi har lært dem hva DUGNAD innebærer. Det syntes de hørtes veldig dumt ut, inntil de forstod at det ville komme ti mennesker hjem til dem også å pløye og plante.

Vi har fått en super hjemmeside, som Silvia har laget mesteparten av. Hun er utdannet webdesigner. Websiden tok et år å lage. Men det var verdt det!! 

Vi har virkelig kjempet og slitt med mye rart. Også i Norge. Stort sett med det vi ikke kan gjøre noe med selv. Bankutskriftene har vært mangelfulle. Jeg har revet av meg nesten alt håret fordi vi ikke fikk registrert innkomne midler. Hver gang satt jeg timevis i banken med kølapp og kom til ”hun gamle med parykk” som ikke kunne hjelpe meg på noen ting. Hva lærte hun på bankskolen?? 

Jeg var villig til hva som helst for å få orden på dette og kom til slutt til en sjef som ordnet alt på to sekunder! Jeg har sjelden vært lykkeligere...

Skattefradragene har vi måttet skrive inn for hånd, pc'ene og nettet har streiket, bilene har ikke startet, folk har motarbeidet oss. Jeg er ikke skapt for å bruke annet enn den kreative hjernehalvdelen. Tall og presisjon er ikke min styrke. Heldigvis har vi fått hjelp fra flinke folk. Til slutt.

Men når alle jobber frivillige her, så kan man ikke PRESSE folk med kunnskap for tid heller. 

Zulufadder hadde ikke eksistert uten faddere. De er ryggmargen. Og de aller, aller fleste er trofaste. Og det er jeg så glad for!! 

Hva bringer fremtiden? Det vet vi ingen ting om. Men nå føler jeg at vi har stabilisert oss. Vi vet hvem vi er, hvem vi hjelper, hvilke mekanismer som fører til hva. At alt tar 17 ganger så lang tid som i Norge. 

Vi ønsker at alle disse barna skal få tilbud om bedre skolegang, at når de slutter ungdomsskolen, skal de få et tilbud om videreutdanning, en mulighet bort fra arbeidsledigheten. Har de hørt ordet yrkesveiledning? Aldri. 

Er det microfinansiering som blir løsningen til en fremtid? Kommer noen inn og løfter oss og hjelper oss med det?  Jeg leser positive og negative ting om det. 

Undervisningen er nå på eksperimentstadiet, Kristoffer lærer noen av de flinke, store barna data og etter hvert skal vi se om vi får til Skypeundervisning fra Norge. Norske lærere som frivillige underviser zulubarn, som senere kan komme inn på høyere studier og bli foregangmenn og -kvinner for områdene sine. Brå overgang fra verken elektrisitet, tv, playstation, video, dvd, data eller internett til Skype! 

Vi må lære folk mer om forholdsregler i forbindelse med Hiv-smitte. Foreløpig snakker vi NESTEN til døve ører, selv om det absolutt er fremgang å spore. 

Mer idrett. De har potensialer til både løping og ballspill. Flere kulturtilbud. Mange har talenter på flere områder: sang, dans, tegning, håndarbeid. Oppgradering av biblioteker og lesetilbud. 

Utvikle mulighetene til å kunne hjelpe seg selv. Både ved å være selvforsynte med grønnsaker og lære dem til å selge dem. Ta initiativ. 

Sammen har vi alle klart å løfte disse zulubarna våre bort fra sult og manglende selvtillitt. Nå skal vi hjelpe dem opp og frem! Hurra! Tusen takk til dere!  

Hilsen Mari