Nyhetsarkiv

Julebrev

Morsomt og rørende julebrev fra Mari...

Lillejulaften. Kjøkkenet mitt ser ut som et helvete. Alle løp veldig tidlig ut i dag for å prøve til diverse julekonserter. Pepperkakedeigrester i oppvaskkummen, spaghetti og kaffekopper fra i går står utover kjøkkenbenken. Jeg tenner stearinlysene og på peisen. Det lukter røkelse. Kjøleskapet må vaskes, microen likeså. Det er ikke mer bacon igjen og i radioen snakkes det bare om fotball. Jeg har minst 20 julegaver igjen å kjøpe og jeg klarer ikke å finne på noe å ønske meg.

Går det an å få en verre start på dagen?

Ja, tenk det gjør det. Jeg kunne vært en av bestemødrene i Sør-Afrika. Der hun står barbeint på jordgulvet. Det finnes ikke elektrisitet. Knapt nok ved og fyrstikker.

Det har regnet hele natten, så den tynne stråmatten du har ligget på er gjennomvåt, fordi stormen laget hull i taket. Dere bor seks sammen på dette ene rommet som fungerer både som kjøkken, soverom og peis. Barna er skitne, dere har ikke såpe og må spare på vannet. Dessuten verker kroppen din etter å bære ved og vann på hodet, holde ut maset fra alle ungene. Maten din er maisgrøt. Uansett tid på dagen. Når du er sulten, er det maisgrøt du lengter etter, for du vet nesten ikke om noe annet. Og den gjør deg og barnebarna dine mette. Og tilfredse. Omega 3 og ginseng har ingen hørt om her. Kanskje spikermatte. Men her er den naturlig og koster ikke 670 kroner i helsekostbutikken. Eller 240 for ”fake”- spikermatte. Den selger som hakka møkk i Norge nå.

Hva ønsker du deg til jul der du står i mørket? Har du noen gang ønsket deg noe til jul? Kanskje. Skjønt, snille barn er vel et verdensomspennende ønske. Og det koster ikke noe. Ønsker skal ikke kimses med. Det er en del av overlevelsesdriften. Men ville jeg ha klaget hvis jeg var henne? Nei.

Jeg har stått inni mange zuluhus og sett bestemødre som prøver å varme seg med et utslitt håndkle over skuldrene. Ved siden av henne står hennes barnebarn, naboens barn, kusinens barn. Ingen av dem har en levende slektning igjen. Hun er den nærmeste.

Jeg bærer inn madrasser, ulltepper, sko til barneflokken hennes, en stor rissekk til jul, såpe, tallerkener, fyrstikker, lommelykt, fleecegensere og en jakke til Gogo (bestemor på zulu). Gitt av en norsk bestemor, som aldri ville ha fått vite om henne hvis ikke tilfeldighetene ville det slik. Gogo gråter. Jeg gråter. Vi klemmer hverandre, danser rundt og hoier av glede.

For seks år siden eksisterte ikke Zulufadder. Ingen visste noe om at tusen nordmenn skulle hjelpe disse bestemødrene og deres barnebarn. Hadde noen fortalt meg at jeg skulle lage den første lille snøballen som begynte å rulle, ville jeg aldri trodd det.

Men i disse dager går det brev, mailer, pakker og tanker i luften mellom Norge og Sør-Afrika. Hvis du er av dem som bare klarer å produsere dårlig samvittighet, så må du slutte med det.

Den dårlige samvittigheten gleder ingen. At du er fadder gleder mange. Både barnet og familien.

2009 har vært et ekstremt spennende år. Vi begynner å kjenne alt og alle i området ut og inn. Vi har greid å få i stand grønnsakshager hos veldig mange av barna våre. Viktig at familiene faktisk tar i et tak selv. I november fikk ingen matesker, fordi vi måtte minne dem om hvordan det var FØR de fikk hjelp, at de måtte spare og ikke ta ting for gitt. For pengene vi sparte da kjøpte jeg en minkpels. Haha. Nei, vi kjøpte inn redskap, stiklinger og gjødsel. Det er lett bare å lene seg tilbake og ta i mot hjelp. Denne holdningen finnes det like mye av i alle land, men er ikke sunn.

Vi gikk til noen av de unge foresatte og spurte om hvorfor de ikke kom til den felles grønnsakshagen og hjalp til, som vi hadde bedt om.
”Jeg har ikke tid” var ofte svaret.
”Hva jobber du med?”
”Jeg jobber ikke, jeg er arbeidsledig.”
”Hvor er barna?”
”På skolen”
 ”Ja, men døgnet har 24 timer, og uken har syv dager, klarer du ikke å komme i et par av de timene?”
 ”Nei, jeg tror ikke det.”
I november begynte de å jobbe i grønnsakshagen.
Vi må oppdra de 900 barna våre også til å forstå hvordan livet fungerer. Det er gi og ta. Ikke bare få.

Vi har bestemt oss for å holde fast ved det nære, det direkte i Zulufadder. Derfor må det ikke tas inn for mange barn eller alt for mange faddere. Hadde vi plutselig fått 8000 nye faddere, gjennom en tv-akjson for eksempel, ville det ha blitt krise. Med bare Silvia og meg som administratorer. Da måtte vi ha ansatt mange mennesker både her og i Afrika og det vil vi ikke. Vi vil ta vare på tusen barn og gjøre det beste for dem. Vi jobber oss sakte men sikkert mot det målet.

Men penger trenger vi selvfølgelig. Heldigvis har vi fått flere store gaver fra forskjellige bedrifter. Det er fantastisk. Vi har også folk som lager markeder og samler inn på andre måter: fakkeltog, nissedag, salg av gjenstander. Det er vi ekstremt takknemlige for. Hver krone blir satt pris på og hjelper oss.

Heldigvis har flere i vårt nærområde i Sør-Afrika begynt å hjelpe oss, med mat, leker og klær. Rart at vi måtte komme helt fra Norge for å vekke dem. Men vi er veldig takknemlige. De også faktisk. Det er en hjerteåpner å gi.

En 11 år gammel jente i Durban, vår nærmeste storby, har virkelig satt seg fore å hjelpe barna hos oss. Hun har samlet inn penger, klær, leker på skolen sin. Nå også bøker.

For dette har hun fått en utmerkelse på skolen og diplom av oss. Hun opplever det samme som oss, at det gir en stor glede å hjelpe.
De store pengegavene vi har fått, skal vi bruke på blant annet utdannelse. Vi har et stort arbeid å gjøre for å få de kommunale skolene opp på et akseptabelt nivå. Utdannelse gir frihet, muligheter, fremtid. På den skolen vi har flest barn er det 600 elever, 17 lærere, hvorav 10 er ufaglærte.

Vi testet de tre flinkeste ungdommene våre. De fikk best karakter av alle på skolene. De tok den nasjonale testen. Alle strøk. I matte fikk de null. De hadde aldri sett sånn matematikk før. I engelsk fikk de 23 av 100%. Vi må starte med barna fra første klasse. Ti av de små barna våre har nå fått plass på en privatskole. Som vi skal lage internat til. Hjemme hos seg selv har de verken elektrisitet eller muligheter til lekselesing.

En fantastisk skole, som jeg vil karakterisere som Steinerskole uten Steiner. Dedikerte lærere, vekt på kreative fag, sport, overalt finnes gamle hus, hager og trær – i ordets rette betydning.

I går fikk de ti barnas bestemødre vite at barnebarna deres fikk plass der. Om noen måneder flytter de hjemmefra. Silvia lo litt av den jubelen som oppstod over at deres fem år gamle barnebarn skal flytte hjemmefra. Men det er klart at de ser jo mulighetene de får. Barnas navn forteller noe. De som heter et navn som slutter på -ele betyr at de er ”mer enn nok”, så Sanele, Aphelele er det barnet som var for mye. Kan ikke være så greit å vokse opp med det navnet. I Norge hadde de fått krisehjelp og stønad.

Vi skal ikke svikte ungdommen heller, vi skal med hjelp fra Norge ta oss av dem og forbedre nivået på skolene rundt omkring, men om Rom ikke ble bygget på en dag, så blir nok ikke de kommunale skolene reddet på i hvert fall to år. Men ett sted må vi begynne. En flott lærer fra Norge reiser ned som frivillig for et halvt år. En barnevernspedagog skal reise rundt til de fire eksisterende barnehagene og åpne en til.

Vi får bygget det biblioteket og den hallen vi ønsker oss i Simunye takket være gaver og innsamlinger. Vi må ikke ha for mange bygninger heller. Men akkurat her trenges det sårt et sted å møtes, spise, lese lekser, samles. Det er blitt mye dyrere å bygge i Sør-Afrika nå, fordi fotball-VM kom inn fra høyre.

Barn og voksne dør. Det er vanskelig å forholde seg til. Noen av de ikke øremerkede pengene må dessverre gå til leie av telt og mat til begravelsesfølger.

Vår tapre, lille solstråle, Nokubonga døde på sykehuset for noen uker siden. Da hadde hun ligget på sykehuset i strekk i nesten et år, før de skulle foreta en stor operasjon i ryggen. Det året var faktisk den beste tiden i hennes liv. Mat, omsorg, varme, venner. Det forteller mye.

Vi gråter, men vi ler faktisk mye mer! Hver dag stilles vi overfor situasjoner som man bare må gi seg over av.

Mange faddere er morsomme også. En av dem lurte på om vi ikke kunne gi julegaven til fadderbarnet hennes, som bodde langt ute i bushen, akkurat klokken fem på julaften, for da kunne hun sitte og høre på sølvguttene og spise ribbe med god samvittighet. Vi visste ikke helt hva vi skulle svare...
Dagen etter kom det en ny mail, hvor det viste seg at det bare var fleip. Da lo vi godt.

Zuluer og nordmenn er ekstremt forskjellige, det oppstår misforståelser og odde situasjoner hele tiden pga språk og tradisjoner. Men det løser seg alltid, for vi har et felles mål. Å hjelpe hverandre til å gjøre det beste ut av livet for de 900 barna våre.
Og dette er du en stor del av. Så tusen takk til deg! Og ha en riktig god jul.
Så skal vi gjøre det vi kan for å holde stø kurs i 2010!

Hilsen Mari

Dikt av Bo Gaustad

I Afrika går barna rundt
Med ullsokker som stikker
Dem har de fått i gave
i fra damene som strikker
på hundrevis av sokker
som de fyller opp i kasser
og sender dem til varme land
og håper at de passer